Karrierevalg – del II

Etter å ha lest gjennom mitt første innlegg, ser jeg at det har sine mangler…. Ting blir gjerne mer relevant når vi gjør det mer praktisk og konkret.

La oss når det gjelder valg at utdanning, dvs valget mellom lang og kort utdanning, ta utgangspunkt i en av de mest populære 3-årige utdanningen vi har, nemlig sykepleieutdanningen!

En herlig konkret treårig, overkommelig liten sak. Søtt og omsorgsfult, så feminint og tilgjengelig at veldig mange unge jenter velger nettopp denne utdanning (Se statistikk).

Dette er dermed en utdanning som egner seg å studere nærmere i og med at den er kjent for mange.  Er du effektiv kan du være ferdig utdannet når du er 22 år! For oss som har levd litt virker dette tidlig å gå ut i et tøft arbeidsliv. For mange ung er jeg sikker på akkurat at det er helt fantastisk! Vi som har levd litt vet også at mange fort blir lei av den jobben de har, eller den karrieren de har valgt. Dette gjelder også sykepleiere. En veldefinert jobb, kan også bli en begrensende jobb, med få muligheter til kreativitet og skapermuligheter.  Sykepleieryrket er kanskje også utsatt for mer feilvalg, ved at yrket er så feminisert at mange jenter velger utdanningen for å bekrefte sin kvinnelighet (Se ROSE-prosjektet), og ikke ut fra et genuint ønske eller ut fra interesser og evner! Det er flere treårige utdanning som hører til samme kategori i så måte; førskolelærer, barnevernspedagog, sosionom, bioingeniør, etc.

Hvor fastkjørt er man nå, hvis sykepleier ble noe man aldri skulle ha valgt?

Karriereløp, sprint eller maraton

De fleste av oss er mer eller mindre opptatt av den såkalte karrieren. Lønn, arbeidsoppgaver og status definerer vår subjektive verdi. Vi bør både være kritisk til dette presset samtidig som vi bør gi etter for det.

Balansegangen er komplisert. Vi vil sitte med begge hendene på rattet.

Men hvordan plotter vi inn riktig adresser i GPS`en?

Du vil sikkert ha en så god karriere som mulig. Hvordan? Hva er målet med karrieren din da? Er det penger eller er det lykke? Er det berømmelse og respekt? Er det å være det beste du kan være? Er du på søken etter ditt talent?

På talentjakt i eget hode

La oss ta som utgangspunkt at du ikke er helt sikker på akkurat hva du vil bli, men at du har en viss anelse. Jeg vil ut fra dette skissere opp noen hovedalternativer. I dag har de aller fleste evner og ressurser til å gjennomføre et kortere eller lengere studieløp avhengig av interesser og evner. Langt løp henger mer sammen med interesse, evne og motivasjon, enn kortere løp, men la oss anta at de fleste kan velge en form for kort eller langt løp.

Korte løp har sine fordeler. De er mer overkommelig, selvsagt. Målet er tydligere og ikke for langt fram. Korte løp fører ofte fram til et mer eller mindre avgrenset yrke. Du kan se deg selv bli ferdig og få en jobb! Bra – ta det korte løpet!!

Lange løp har også sine fordeler. De varer lenger, det er mer jobb, mer å lese, mer å gjøre, men fruktene kan bli saftigere og flere til slutt.  Man bør kunne forvente mer lønn, men obs obs – det gjelder ikke alltid!! De to årene ekstra du bruker i forhold til de som greide seg med tre år, har de brukt til å allerede betale ned på et mindre studielån enn det du har. Så uansett vil det gå flere år før du reelt sett blir rikere, hvis du i det hele tatt blir det. Uansett rikdom har du mest sannsynlig en plattform som gjør at du kan velge blant litt flere yrker enn de som valgte kort løp. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er flere ledige jobber. La meg være litt frekk å si at hvis du har valgt et langt løp burde du inneha et talent som gjør at du allerede har analysert situasjonen og er mer eller mindre klar over hva du begir deg ut i.

Ok, da har vi et bilde som er så klart som vi kan regne med å få det før en avgjørelse kan tas. Det er langt fra krystallklart, men bedre blir det sjelden.

Det kan virke innlysende at det er lurt å ta det lange løpet – maratonet! Jeg har til hensikt å vise at det ikke er tilfellet alltid. Mer om det senere.